Hva nå, Venezuela?

Alle makroøkonomiske piler i Venezuela peker nedover. I landet med verdens største oljereserver har store deler av befolkningen problemer med å skaffe seg nok basisvarer. Forvaltningen av oljerikdommen har vært skjødesløs og fallet i velstanden som venezuelanere opplever nå mangler sidestykke i moderne latinamerikansk historie.

Spanias tidligere statsminister José Luis Rodríguez Zapatero har i et halvt år reist i skytteltrafikk for å få regimet og opposisjonen til forhandlingsbordet, men ifølge avisen El Pais var det først da Vatikanet kom inn som meglende instans i høst at det ble bevegelse mellom partene. Grunnen var at opposisjonen (under navnet Mesa de Unidad Democrática – MUD) kun aksepterte dialog med den venezuelanske regjeringen hvis Vatikanet ble med i meglingen. 3. november avlyste opposisjonen masseprotestene som skulle kulminere med en marsj mot presidentpalasset, etter press fra pavens utsending Claudio Maria Celli. Dermed ble en eskalering av den politiske konflikten mellom opposisjonen og regjeringen avverget. Men tiden er knapp og dialogen er haltende: 23. november nektet regjeringens representanter å stille til samtaler med opposisjonen, som en reaksjon på at opposisjonen hadde kommet med skarp kritikk i nasjonalforsamlingen mot regjeringens håndtering av at førstedamens nevøer ble tatt for smugling av narkotika i USA. Vil Kirken utgjøre den store forskjellen og stagge gemyttene?

Vatikanstatens unike rolle

Den katolske kirke skiller seg fra andre kristne kirker ved at dens institusjonelle hovedsete er en stat på lik linje med andre stater, som dermed også søker interessefellesskap gjennom bilaterale forhold. Men den skiller seg også vesentlig fra disse statene ved å være en kirkestat med katolisismens øverste leder, paven, som statsoverhode. Staten er ikke ordinært medlem i FN, men har observatørstatus ved organisasjonens sentre i New York og Genève. Staten er også medlem i en rekke særorganisasjoner i FN, som både gir Vatikanstaten innflytelse og som forplikter den. Staten får makt, men kan også utsettes for kritikk: I 2014 kritiserte for eksempel FN-komiteen for barns rettigheter Vatikanstaten for dens håndtering av overgrepssaker i kirken.

Når Vatikanet nå engasjerer seg i Venezuela er det først og fremst i kraft av det bilaterale forholdet og det institusjonelle nærværet i landet. Vatikanets diplomati har i nyere tid blitt utbygd ettersom kirkestaten har inngått bilaterale avtaler med stadig flere stater. Den største økningen i antall stat-til-stat-avtaler kom under Johannes Paul II sitt pontifikat: Fra polakken ble valgt til pave i 1978 og til hans død i 2005 økte antallet land med diplomatiske forbindelser til Vatikanstaten fra 85 til 174. Det er langt fra alle disse forbindelsene som har gitt Vatikanet en fremskutt rolle som tilrettelegger for dialog, slik den nå har fått i Venezuela. Men da Vatikanets diplomati bidro til at territorial disputt mellom Chile og Argentina i 1983 endte i en fredelig enighet vakte det internasjonal oppsikt. Samtidig nedtonet kirkestatens diplomatiske utsending kritikken som ofre og andre lands diplomater målbar overfor forsvinninger og drap under det argentinske militærdiktaturet fra 1976 til 1983. Dette var desto mer alvorlig ettersom utsendingen Pio Laghi var det internasjonale diplomatiets primære kanal inn til juntalederne. Historisk sett er det gode grunner til å være kritisk til Vatikanets diplomatiske rolle i Latin-Amerika.

Kirke og stat i Venezuela: Betingelser for Vatikanets diplomati

Overfor situasjonen i Venezuela kan ikke Den katolske kirke utføre mirakler på en til de grader skakkjørt makroøkonomi med årelange feilinvesteringer og feilslått priskontroll. Kirken kan heller ikke kompensere for manglende demokratiske kontrollmekanismer gjennom en årrekke. Men i krisetider søker politikere ofte nye allianser for å gjenvinne legitimitet. Og gjennom den latinamerikanske paven forvalter Vatikanet en symbolsk kapital som Venezuelas president Nicolás Maduro tørster etter. Da Maduro fikk audiens hos paven 24. oktober brukte han besøket for alt det var verdt i profileringen av seg og sitt presidentembete. Human Rights Watch har da også uttrykt bekymring i et åpent brev til paven om at forhandlingene kan brukes av Maduro og regjeringen i Venezuela som en unnskyldning for å fortsette med menneskerettighetsbrudd og politiske fengslinger. Spørsmålet er derfor om Den katolske kirke er den rette instans til å påvirke Maduro til radikalt å endre kurs.

Maduro er etterfølgeren til venstrepopulisten Hugo Chávez som var president i Venezuela fra valgseieren i 1998 og frem til sin død i 2013. For nordmenn flest ble kanskje Chávez kjent gjennom sin famøse tale i FNs generalforsamling i 2006 da venezuelaneren hevdet at det luktet svovel etter at den tilsynelatende diabolske George W. Bush hadde vært på talerstolen.

Talens eksplisitte demonisering av en politisk motstander var sensasjonell på den globale arenaen i FN. I Venezuela derimot, var dette et gjenkjennelig trekk ved Chávez’ populistiske drama som politikeren konstruerte mellom «oss folket» mot «oligarkene; de rike». Blant oligarkene i Chávez’ populære narrativ i Venezuela var de konservative biskopene i landets katolske kirke. Djevelen var ikke bare i Det hvite hus. Han gjemte seg også bak prestekapper i Venezuela, hevdet Chávez. Enten det var i intervjuer eller på sitt eget talkshow Aló Presidente skjelte han ut biskoper som «djevler» eller «åndssvake huleboere». 

Hva var bakgrunnen for Chávez’ aggressive retorikk bispekollegiet i Venezuelas katolske kirke? Helt siden forslaget til ny grunnlov ble lagt frem i Chávez’ første år som president hadde bispekonferansens talsmenn kritisert ham for å ville likestille alle trossamfunn og gi staten en sterkere rolle i utdanning på bekostning av Kirken. Med andre ord, biskopene var engstelige for å miste historiske privilegier. Venezuelas grunnlov sikrer religionsfrihet som «ikke går imot den offentlige orden eller mot gode sedvaner» (§ 65). Ifølge Venezuelas konkordat med Vatikanet fra 1964 har Den katolske kirke likevel en privilegert posisjon. I latinamerikansk sammenheng er det særlig de økonomiske overføringene til institusjonen som er gode. Staten i Venezuela betaler lønningene til det katolske presteskapet, katolske skoler og katolsk veldedighet. Feltprestkorpset har kun katolske prester og i sum utgjør disse subsidiene langt mer per katolikk enn det andre trossamfunn får per medlem. Den nordamerikanske statsviteren Daniel H. Levine har likevel betegnet Den katolske kirke i Venezuela som en svak institusjon i latinamerikansk sammenheng, avhengig som den er av statlige subsidier. Dessuten er venezuelanere lite aktive katolikker i forhold til andre land i Latin-Amerika.

Biskopene advarte stadig mot «farlige», «udemokratiske» og «autoritære» trekk ved Chávez og hans regjering. Men etter at kardinal Ignacio Velasco (1929-2003), som Den katolske kirkes kanskje fremste leder i landet, åpent støttet militærkuppet i 2002 og skrev under på kuppmakernes avgjørelse om oppløsning av nasjonalforsamlingen og høyesterett, virket disse advarslene ganske hule. Hvem var slike kirkeledere til å advare mot Chávez’ diktatur, særlig når populisten gang etter gang gikk seirende ut av demokratiske valg?

Forhindre en voldsspiral?

Denne vanskelige forhistorien til tross kan Den katolske kirke komme til å spille en nøkkelrolle for å hindre en voldsspiral i et vanstyrt og kaotisk Venezuela, ikke minst fordi dette er en konflikt Vatikanet besitter kompetanse på. I tillegg sitter kompetansen nærme pave Frans selv. I 2013 foretok paven en av sine viktigste utnevnelser, da han skulle velge ut sin statssekretær: Den ansvarlige for ledelsen av pavens sentrale sekretariat. Valget falt på Pietro Parolin; mannen som var Vatikanets nuntius eller offisielle utsending til Venezuela fra 2009 til 2013. 

Parolin kjente Chávez godt og klarte å gjenopprette forbindelsene mellom Vatikanet og Hugo Chávez mens Maduro var utenriksminister. Og i oktober i år ble venezuelaneren Arturo Sosa valgt til jesuittordenens leder på verdensbasis. Sosa er i tillegg til katolsk teolog også en statsviter med solid kjennskap til chavismens styrker og mangler. Hans særlige styrke i diplomatiske sammenheng er at han kan oppfattes som en sterk og uavhengig skikkelse, ettersom han er en kjent offentlig kritiker i Venezuela, både av kuppmakerne i 2002 så vel som av chavismens manglende demokratiske institusjonsbygging.

Den katolske kirke oppfattes gjerne som en mer nøytral part i en politisk konflikt, nettopp fordi den er en religiøs motvekt til partenes politiske feider. José Luis Rodríguez Zapatero og UNASUR (Unionen for søramerikanske nasjoner) som hittil har tilrettelagt for samtalene, har muligens ikke blitt sett på som objektiv nok i forhold til Venezuelas regjering av opposisjonen. Dermed har de valgt å satse på Vatikanet, men kritikken av dette har ikke uteblitt fra andre opposisjonelle røster. Kanskje håpet opposisjonen også at Vatikanstatens rolle kunne resultere i mer press på regjeringen ved at konflikten fikk økt internasjonal oppmerksomhet?

Uansett håp om nøytralitet bør man også ha i bakhodet at det vatikanske diplomatiet i utgangspunktet skal tjene Kirkens egeninteresser. Og i Venezuela er ikke Den katolske kirke en spesielt sterk institusjon på nasjonalt nivå i forhold til staten. Samtidig finnes det neppe et land på verdens mest katolsk-dominerte kontinent som kan ha like stor nytte av kirkelig diplomati som Venezuela har akkurat nå. Det er så ille i landet at et diplomatisk press fra den mest populære pave på et halvt århundre kan bety mye for å bremse nedturen i landets tragiske utvikling.

Teksten er delvis basert på artikkelen «Hugo Chávez’ Appropriation of the Liberationist Legacy in Latin America» som er under publisering i tidsskriftet Relegere: Studies in Religion and Reception.