Protestantiske birkebeinere?

Teksten ble først publisert av Aftenposten Viten 23.02.2016

Fredag 5. februar gjestet de to skuespillerne Jakob Oftebro og Kristoffer Hivju Skavlan for å promotere den nye storfilmen Birkebeinerne. Filmen forteller den lettere mytiske fortellingen om de to birkebeinerne som vinteren 1205/1206 heltemodig fraktet en (svært) ung Håkon Håkonsson over fjellet fra Lillehammer til Rena for å berge det lille kongsemnet fra baglerne, birkebeinernes erkefiender i det som er kjent som borgerkrigsperioden i norsk middelalderhistorie. På spørsmål fra Fredrik Skavlan om hva birkebeinere er for noe, forsøkte Kristoffer Hivju seg først med en mindre vellykket parallell til Vasaloppet, før han spilte ballen over til Jakob Oftebro, som kunne fortelle at «Norge er i borgerkrig. Vi skal velge katolsk eller protestantisk kirke. Danskene styrer over katolikkene og hele Østlandet.»

I dette øyeblikket var det kanskje noen tv-seere som satte fredagstacoen i halsen, men skal man dømme etter reaksjonen blant publikum og intervjuer var det ikke stort å utsette på denne historieleksjonen, som plasserte den (dansk-norske) reformasjonen 331 år før sin tid. Som Håvard Nyhus har påpekt er det heller ikke første gang gjestene hos Skavlan har bommet på presisjonsnivået uten å få noen korreks.

Protestantismer

Selv om Oftebro tok feil er sammenblandingen likevel interessant, og til dels forståelig: det dramatiske bakteppet for birkebeinernes flukt over fjellet kan på enkelte områder sammenlignes med stridighetene som førte til den protestantiske reformasjonen, og selv om aktørene ikke forsto seg selv som protestanter er ikke dette noe avgjørende kriterium for hvordan vi skal oppfatte dem i nåtiden. Religionsforskningen har i en årrekke brukt begrepet protestantisme som beskrivende merkelapp på helt andre fenomener enn de som oppsto etter reformasjonene på 1500-tallet.

Kanskje vanligst og mest utbredt er bruken av protestantismebegrepet i forskningen på buddhismen, der fokus på tekst og indre overbevisning har blitt utforsket som ‘protestantiske’ trekk ved ulike buddhistiske retninger i årtier. I USA har man brukt begrepet protestantisering, både som nøkkel til å beskrive reformbevegelser innenfor jødedommen og til å fange inn den bredere kulturelle påvirkningen fra ‘protestantiske’ grunnverdier på forutsetningene for demokrati og pluralisme. Under kolonitiden var protestantiske grunnbegreper avgjørende for hvordan misjonærer og utsendte administratorer oppfattet og forholdt seg til lokale religionsformer, både i India og i det sørlige Afrika. Tendensen til å fortolke andre religioner ved hjelp av protestantiske begreper har ikke alltid vært like vellykket, men fremstår i dag som en relativt ukontroversiell måte å sammenligne grunnleggende trekk ved ulike religiøse tradisjoner på. Brukt med kjennskap til og varsomhet for begrepets mangfoldige tolkningshistorie er protestantisme et vel så anvendelig begrep for å forstå vidt forskjellige samfunn som det notorisk udefinerbare ‘religion’, eller for den saks skyld ‘kristendom’. 

Striden om kirkens makt

Bruker vi denne mer generelle, allmenne forståelsen av protestantisme til å se nærmere på borgerkrigstiden i Norge framstår Oftebros oppsummering i et bedre lys: Begynnelsen på denne urolige epoken i norsk historie tidfestes som regel til Sigurd Jorsalfares død i 1130. Etter heltekongens død oppsto en maktkamp mellom en rekke ulike kongsemner som først ble avklart da Håkon Håkonsson beseiret hertug Skule Bårdsson i 1239 etter en langvarig strid som ble udødeliggjort i Henrik Ibsens skuespill Kongsemnerne, nylig nokså tynt referert til i sesong 2 av tv-serien Mammon på NRK.

Gjennom hele borgerkrigstiden bølget maktkampen fram og tilbake mellom ulike politiske og kirkelige fraksjoner, hvor biskoper og tronpretendenter kjempet om overtaket i et kaotisk lappeteppe av allianser, ikke ulikt urolighetene på det europeiske kontinentet som gikk forut for reformasjonene. Til tross for at biskop Grimkjell og kong Olav Haraldsson fikk innført den første norske kirkeloven under Mostratinget i 1024 var forholdet mellom kirken, den fortsatt underutviklede statsmakten og befolkningen for øvrig alt annet enn avklart. Midt i denne perioden representerte opprettelsen av Nidaros som egen kirkeprovins under pavesetet i Roma i 1152/1153 et vannskille i kirkens makt i det norske samfunnet. Som egen kirkeprovins fikk den norske kirken en direktelinje til pavestolen, og intensiverte arbeidet med å bygge opp et parallelt rettssystem med utgangspunkt i kanonisk rett, som hadde blitt samlet og systematisert av teologen Gratian på 1140-tallet.

Rekkevidden av denne nyvunne makten kom for alvor til syne i den kanskje mest dramatiske perioden av borgerkrigstiden, da Sverre Sigurdsson, birkebeinernes sagnomsuste konge og farfar til den lille gutten som ble fraktet over fjellet, ble lyst i bann av erkebiskop Eirik Ivarsson i 1194 for sin motstand mot kirkens økte makt i samfunnet. I 1198 fulgte et interdikt fra pave Innocens III, som fratok biskopene som hadde støttet kong Sverre alle kirkelige oppgaver og rettigheter. Bannlysningen var kirkens svar på Sverres forsøk på å ta tilbake noen av rettighetene kirken gradvis hadde sikret seg på bekostning av kongemakten. Særlig gjaldt dette eiendomsretten til de lokale kirkene, som fra gammelt av hadde ligget til lokalsamfunnet, men som gradvis var havnet på kirkens hender. I det polemiske kampskriftet En tale mot biskopene fra 1199 la Sverre fram ytterligere klagemål mot kirken: Innkrevingen av tiende ble utført med trusler om bann og fordømmelse, kirken kunne tilby frikjøp fra synder og feiltrinn, og prestene, som skulle være eksempler for folket, var usedelige og falske, og gjennomførte regelmessig urettmessige beslagleggelser.

Sammenligner vi disse innvendingene mot kirkens økte makt i samfunnet med Martin Luthers 95 teser om avlaten, som ble formulert mer enn 300 år senere og representerte startskuddet for den protestantiske reformasjonen, kan vi gi Jakob Oftebro litt rett: Birkebeinerne og kong Sverres motstand mot kirkens maktutøvelse kan ses på som en tidlig kime til det store oppgjøret som skulle komme på 1500-tallet, med slektskap til andre reformatorer som virket i god tid før reformasjonen, som John Wycliffe (1328-1384) og Jan Hus (1371-1415).

2017 og Den norske kirke

I 2017, 500 år etter offentliggjøringen av Luthers teser, gis Den norske kirke etter planen status som eget rettssubjekt gjennom vidtrekkende endringer i Lov om Den norske kirke. Dette representerer sluttføringen av grunnlovsendringene som skilte kirken fra staten i 2012, og gir kirken rettslig selvstendig handleevne for første gang siden reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1537, da alt lovverk knyttet til kirkens organisasjon og handlingsrom ble underlagt statlig kontroll. En slik handleevne gir Kirkemøtet vidtrekkende fullmakter til å fungere som et demokratisk organ for å bestemme kirkens videre utvikling. Dermed tilbakeføres noen av rettighetene kirken tilkjempet seg under stridighetene i Middelalderen. Kong Sverre ville snudd seg i graven – om det ikke hadde vært for at domkirken der han lå gravlagt ble revet under (den faktiske) reformasjonen.

Teksten har fått to etterspill på Aftenposten Viten:

- Nei, birkebeinerne var ikke "protestanter" (26.02.2016)

Når historikerne protesterer (01.03.2016)