Tros- og livssynspolitikk: Fullt og helt, eller stykkevis og delt?

Torsdag 14. april gikk startskuddet for arbeidet med en ny tros- og livssynsmelding, som Kulturdepartementet vil igangsette på en «utradisjonell måte», der departementet skal «skape egne debatter og dialogmøter» og snakke med de andre partiene før embedsverket slipper til.

Initiativet til meldingen ble tatt av fire Stortingsrepresentanter fra partiet Venstre like før jul i form av et representantforslag som siterte blant annet rot i trossamfunnenes medlemsregistre, debatten om skolegudstjenester før jul, barnehijab og spørsmålet om kors i asylmottak som eksempler på behovet for en egen melding for tros- og livssynfeltet. Forslagsstillerne karakteriserer grunnlovsendringene om forholdet mellom kirke og stat i 2012 som «et riktig skritt på veien» til likebehandling av alle livssyn i Norge, men påpekte at det fortsatt gjensto viktige avklaringer i forholdet mellom kirke og stat i andre deler av lovverket, samt statens rolle på tros- og livssynsfeltet i mer overordnet forstand. Forslaget fikk enstemmig tilslutning fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, som likevel fant grunn til å presisere Den norske kirkes «særlige stilling» i Grunnloven og dens «krav om både nasjonal og lokal tilstedeværelse på en helt annen måte enn det som gjelder andre trossamfunn».

Hvorfor nå?

Selv om dette åpenbart er viktige, ubesvarte spørsmål er det uklart hvorfor det er hensiktsmessig å starte arbeidet med en egen tros- og livssynsmelding nå: Prosessen med å gjennomføre skillet mellom kirke og stat i omkringliggende lovgivning har pågått siden 2014, og har så langt avstedkommet en rekke høringer, proposisjoner og debatter av ulikt omfang. I representantforslaget presiseres det at disse endringene «bør ses i sammenheng» med det øvrige tros- og livssynsfeltet, men i så fall er forslagsstillerne ute i seneste laget, siden flere sentrale spørsmål i denne prosessen er vedtatt av Stortinget.

Et av de mest betente spørsmålene som allerede er avgjort er konsekvensene av bortfallet av boplikten for prester i Den norske kirke, som ble avviklet 1. september 2015. Bortfallet medfører at prester over hele landet ikke lenger har krav på tjenestebolig, og for å kompensere de berørte prestene forhandlet Presteforeningen seg fram til en avtale med Kulturdepartementet om en ny, fast ekstrabevilgning til Den norske kirke på ca. 60 millioner kroner per år. Dette beløpet vil imidlertid ikke inngå i beregningsgrunnlaget for tilskudd til de andre trossamfunnene, til tross for kravet i Grunnlovens §16 om at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje».

Spørsmålet om beløpet skulle inngå i beregningsgrunnlaget ble på oppdrag fra departementet vurdert av Lovavdelingen i Justisdepartementet, som observerte at kravet måtte leses i sammenheng med paragrafens øvrige ordlyd, som gir «dels et generelt utgangspunkt om religionsfrihet for alle, dels en anerkjennelse av at Den norske kirke fortsatt har en særlig stilling». Spørsmålet om hvilken rekkevidde denne «særlige stillingen», som i grunnlovsparagrafen er formulert som at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke» vil ha for øvrige spørsmål om likebehandling på tros- og livssynsfeltet er etter dette åpent og uavklart. En viss indikasjon på hvor Lovavdelingen mener at denne grensen bør gå fikk vi imidlertid ved at den viktigste internasjonale rettsavgjørelsen som ble brukt for å begrunne uttalelsen var Den europeiske menneskerettighetsdomstolens avgjørelse i Ásatrúarfélagið v. Iceland (2012) – som anerkjente Islands økonomiske forskjellsbehandling av sin fortsatt grunnlovsfestede statskirke.

I tillegg til dette enkeltstående eksempelet kommer det en rekke parallelle prosesser som allerede er påbegynt og til dels underordnet prioriteringene på helt andre saksfelt: Sylvi Listhaug har uttalt at reglene for opphold for religiøse ledere må vurderes på nytt, i integreringsavtalen fra desember i fjor er det tatt inn et forslag om at «kun stater som praktiserer religionsfrihet får finansiere trossamfunn», regjeringspartiene har inngått en vag avtale med KrF om å bedre saksbehandlingen i asylsaker med konvertitter, og har nedsatt et eget Samvittighetsutvalg som 6. september overleverte utredningen Samvittighetsfrihet i arbeidslivet (NOU 2016: 13), som tar sikte på å «utrede forhold rundt arbeidstakeres samvittighetsfrihet ved utførelse av arbeidsoppgaver». Alle disse prosessene griper på ulike måter inn i tros- og livssynsfeltet i bred forstand, men er for lengst startet opp som deler av andre politiske prosesser.

Uenighetsfellesskapet?

Et annet spørsmål i det forestående arbeidet med en egen tros- og livssynsmelding er hvor anvendelig den bredest anlagte utredningen på feltet, Det livssynsåpne samfunn  (NOU 2013:1), er som praktisk, politisk verktøy. Utredningen ble utformet av det regjeringsoppnevnte tros- og livssynsutvalget, og er bedre kjent som Stålsett-utredningen etter utvalgsleder Sturla Stålsett. Utvalget ble gitt i oppgave å gi svar på hvordan man kunne skape en «mer helhetlig» politikk på tros- og livssynsfeltet, og presenterte over 465 sider dyptpløyende avveininger knyttet til statens ansvar for å legge til rette for privat og offentlig, individuell og kollektiv utøvelse av tros- og livssynsfriheten.

Kanskje mest fremtredende i medienes omtale var utvalgets forslag om å tillate bruk av religiøse hodeplagg i politiet og i domstolene. Standpunktet rippet opp i den betente politiske debatten om dette spørsmålet som hadde rast kort tid i forveien, og daværende kulturminister Hadia Tajik erklærte allerede under overleveringen av rapporten at en slik endring ikke kom på tale «i overskuelig framtid». Inge Lønning påpekte det usedvanlig høye antallet dissenser, og Edvard Hoem fremhevet den manglende erkjennelsen av kristendommens betydning for Norge, og karakteriserte det som «…ikkje berre tendensiøst, men høgst opprørande når innstillinga (…) ikkje inneheld eit einaste ord om korleis kristenretten og kristen forkynning har vore med på å påverke det norske folket i sivilisatorisk retning». Utvalget fikk også kritikk for å ha gått ut over sitt eget mandat, ved å tillate seg å inkludere et kapittel som reflekterte over «muligheter ut over dagens kirkeforlik og eksisterende lovverk».

En annen årsak til at arbeidet med utredningen ikke kom videre i 2013 kan imidlertid knyttes til selve utformingen av mandatet: Spørsmål på tros- og livssynsfeltet er knyttet til alle statens forpliktelser til å beskytte den internasjonalt anerkjente retten til tros- og livssynsfrihet, et rettsområde som i særdeleshet er sektorovergripende, noe Stålsett-utvalget også presiserte og framhevet i sin utredning. Det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved hvilke etater som er riktige adressater for å utvikle en «mer helhetlig» politikk på tros- og livssynsfeltet, og om det i det hele tatt er mulig – eller ønskelig – å utvikle en helhetlig politikk på et rettsområde som preges av særlig stor variasjon både nasjonalt og internasjonalt. En slik tankegang risikerer å ta utgangspunkt i en feilaktig forutsetning om at felles verdier er et slags samfunnslim, og dermed underkjenne betydningen av det sosiolog Lars Laird Iversen har karakterisert som «uenighetsfellesskapet», der anerkjennelsen av at vi ikke behøver å komme fram til endelige avklaringer av alle verdispørsmål betraktes som en verdi i seg selv.

Bit for bit

Det er vanskelig å se for seg hvordan arbeidet med en ny melding på tros- og livssynsfeltet vil kunne komme utenom de samme utfordringene som Stålsettutvalget støtte på, med et tilsvarende antall dissenser og uenigheter, men med helt ulike konsekvenser: Der en utredning forsøker å presentere et kart over landskapet er selve hovedformålet med nye meldinger til Stortinget å formulere nye politiske målsettinger og regelverk på området. Dermed kan spørsmål som ble gjort til gjenstand for forsiktige avveininger og inngående drøftelser i Stålsett-utvalgets rapport oversettes til styringsdokumenter, bevilgninger, lover og forskrifter som skal tolkes, håndheves og anvendes.

En slik «helhetlig» rettsliggjøring av tros- og livssynsfeltet kan på enkelte områder, som relasjonene mellom kirke og stat, skape viktige avklaringer og nyanseringer. Samtidig risikerer tiltroen til rettssystemet som løsningsarena å fasttømre og fordype forskjeller og uenigheter – det er vanskelig å se for seg hvordan utfordringene løftet fram av forslagsstillerne bak meldingen, som bruken av barnehijab, kors på asylmottak og skolegudstjenester, er bedre egnet for gjennomgang i en «helhetlig» stortingsmelding enn ved utformingen av lokalt tilpassede løsninger innenfor uenighetsfellesskapet.   

Denne teksten ble oppdatert 12.09.2016