Sommes-nous Charlie?

Spørsmålet om hvorvidt noen eller noe «er Charlie», er etter angrepet mot det franske satiremagasinet i januar 2015 blitt et hyppig anvendt retorisk grep for å diskutere om noen fremstår som forsvarere av ytringsfriheten eller ikke. Ett år etter angrepene stilles også spørsmålet om hvorvidt vi som følge av angrepene er blitt «mer eller mindre Charlie».

Ytringsfrihetens grenser

Det sier seg selv at det ikke er så lett å konkludere i spørsmålet om hvorvidt noen er Charlie, og svaret vil i stor grad også avhenge av den holdningen man i utgangspunktet har til ytringsfriheten som prinsipp og til betydningen man tillegger religiøse menneskers følelser. Selv om ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet i demokratiske samfunn, kan den likevel ikke utøves uforbeholdent til enhver tid. I mange tilfeller vil ytringsfrihetens verdi måtte avveies mot hensynet til å verne individer og grupper mot hat og forfølgelse, for eksempel på grunnlag av etnisk eller religiøs bakgrunn. Spørsmålet er dermed ikke hvorvidt det trekkes grenser, men hvor, når og hvorfor disse grensene trekkes. I den nylig lanserte rapporten Ytringsfrihets grenser: Sosiale normer og politisk toleranse diskuterer vi blant annet disse spørsmålene.

Endringer etter Charlie Hebdo?

Rapporten er del av det bredere prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge, finansiert av Fritt Ord, som nå er inne i sin andre fase. I første fase av dette prosjektet, som baserte seg på analyser av spørreundersøkelser om folks erfaringer med og holdninger til ytringsfrihet, fant vi at mange mennesker i Norge ikke aksepterte ytringer som var rasistiske, som hånet religion eller som medførte at folk ble trakassert eller mobbet. En overordnet tolkning var at den norske befolkningen ville være villig til å begrense ytringsfriheten når den ble satt opp mot andre hensyn.

Samtidig reiste rapporten og debatten i etterkant også mange nye spørsmål: Avhenger for eksempel takhøyden for kritikk av religion av hvilken form den har og hvilken religion kritikken rettes mot? Og er det forskjell på kritikk av religion og kritikk av konkrete grupper av troende, som muslimer eller kristne? Dette er noen av spørsmålene vi stilte da vi høsten 2015 gjennomførte en ny befolkningsundersøkelse om hvor grensene går for hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet.

Når det gjelder spørsmålet om vi er blitt «mer Charlie» siden 2013, tyder vår nye undersøkelse på at så ikke er tilfelle. Aksepten for ytringer som håner religion og for nedsettende ytringer rettet mot ulike etniske og religiøse minoriteter er begrenset i befolkningen, og denne har bare økt marginalt siden 2013. Samtidig er det viktig å påpeke at aksepten heller ikke har gått tilbake, og som sådan ikke ser ut til å ha blitt svekket i lys av fjorårets hendelser.

Betinget aksept for krenkende karikaturer

For å undersøke nærmere befolkningens holdninger til det konkrete karikaturspørsmålet, har vi i den nye studien stilt konkrete spørsmål om hvorvidt media bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende på henholdsvis jøder, kristne og muslimer. En begrenset andel av befolkningen, rundt 15 prosent, mente at media bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende. Omtrent 40 prosent mente at media bør publisere karikaturtegninger selv om noen kan oppleve dem som krenkende, og like mange sa at media bør være restriktive med å publisere slike karikaturer. Selv om få avviser publisering absolutt, fant vi altså heller ikke en uforbeholden aksept.

Karikaturer som kunne virke krenkende på kristne skilte seg ut som den typen karikaturtegninger det var mest aksept for å publisere uforbeholdent. 48 prosent valgte dette alternativet. Når det gjelder muslimer og jøder var befolkningen noe mer varsomme: 39 prosent mente at karikaturer som kan oppleves krenkende av muslimer bør publiseres uforbeholdent, mens 43 prosent sa det samme om karikaturer som kan virke krenkende på jøder.

At det generelt er en større aksept for krenkelse av kristne enn av muslimer og jøder, henger antakelig sammen med at kristne i hovedsak er del av majoritetsbefolkningen og har en tilknytning til det som inntil nylig var statsreligionen i Norge. Muslimer og jøder utgjør religiøse minoritetsgrupper i Norge og at folk utviser større varsomhet overfor krenkelse av disse gruppene, er kanskje ikke så overraskende.

Hvorfor publisere – og hvorfor ikke?

For å fortolke disse resultatene og hva de betyr for de debattene som har utspilt seg i den norske offentligheten etter , er det viktig å undersøke de begrunnelsene befolkningen oppgir for uforbeholdent å publisere karikaturer eller for å være mer restriktive. Dette stilte vi som et åpent spørsmål som senere ble kodet.

Den viktigste begrunnelsen for å publisere karikaturtegninger er prinsippet om ytringsfriheten. Mange oppgir ytringsfrihet uten ytterligere begrunnelse; ytringsfriheten kan for mange derfor se ut til å være en god nok grunn i seg selv. Blant dem som svarer at mediene bør være restriktive med å publisere, eller at de overhodet ikke bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende, peker en stor andel av befolkningen på følger eller konsekvenser publiseringen kan få, enten i form av at noen kan føle seg krenket, såret, fornærmet eller lignende (42 prosent), eller i form av at publiseringen kan føre til vold og represalier (27 prosent). Både hensynet til religiøse minoritetsgruppers følelser og en frykt for konsekvensene av publisering, er med andre ord til stede i mange folks vurdering av om krenkende karikaturtegninger bør trykkes.

En trussel mot ytringsfriheten?

Hvordan man vil oppfatte disse funnene vil avhenge av normativt ståsted i ytringsfrihetsdebatten. Noen vil hevde at enhver (selv)begrensning er et sykdomstegn for ytringsfriheten, mens andre vil hevde at de grensedragningene vi finner snarere handler om en nødvendig vekting av prinsipper og verdier.

Etter vårt syn gir ikke resultatene i denne rapporten noe klar støtte til å hevde at ytringsfriheten som verdi står svakt i befolkningen. Riktigere er det nok å si at en stor del av befolkningen kjennetegnes av en utstrakt varsomhet. For mange tas religiøse menneskers følelser med i betraktningen når man vurderer hvorvidt potensielt krenkende karikaturer bør publiseres, men bare et lite mindretall mener at mediene bør unngå å trykke slike tegninger overhodet.