To menn i Havanna: En konservativ religiøs allianse

To menn omfavner hverandre i en lounge på flyplassen i Havanna i februar i år. «Endelig,» utbryter den eldste mens blitzlampene blinker, «vi er brødre!». Den 79 år gamle pave Frans og den ti år yngre russisk-ortodokse patriarken, Kirill, leder verdens to største kirkesamfunn, men har aldri før møttes. Etter at journalistene er sendt på dør, snakker de sammen i over to timer. Tolkene har en intens jobb. De to kirkelederne behersker ikke noe felles språk. Også i stil er de svært forskjellige. Med sin ydmyke framtoning har Frans vunnet mange progressive hjerter. Kirill er Putins nære allierte og har vært i hardt vær for sin sans for elitens vaner og livsstil. Forskjeller til tross, i møtet med pressen etter samtalen er det forbrødring og en felles dagsorden som er budskapet. Uttalelsen de to ble enige om, viser hvordan konservative agendaer i grenselandet mellom etikk og politikk stadig oftere trumfer tradisjonelle teologiske skillelinjer.

Den offisielle begrunnelsen for toppmøtet 12. februar var felles bekymring for de kristnes stilling i Midtøsten. Regionen tømmes for kristne, både katolikker, ortodokse og protestanter. Kirkeledernes bekymring er velbegrunnet og ekte. Men møtet hadde også mange andre kryssende agendaer: teologi, politikk, symbolsk makt og alliansebygging.

Anti-sekularisme og tradisjonelle verdier

Den russiske ortodokse kirke har styrket sin posisjon kraftig i tiårene etter Sovjetunionens sammenbrudd. I takt med økende innflytelse hjemme har den også markert seg stadig tydeligere på den internasjonale arenaen der kamp mot sekularisme og forsvar for "tradisjonelle verdier" -- primært knyttet til familieliv, homofili, abort og "angrep på religiøse symboler" -- har stått øverst på dagsordenen. Dette er et av temaene i prosjektet «Value politics» ved universitetet i Oslo der forskere fra ulike fagfelt undersøker religionens rolle i FN-systemet.

Siden 1990-årene har det jevnlig vært snakk om at et møte mellom paven og den russiske patriarken snart kunne være på trappene. De tre siste pavene har alle signalisert "når som helst, hvor som helst" til Moskva, men russiske kirkeledere har holdt tilbake. Påstander om katolsk ekspansjon og medlemsjakt på ortodokst territorium ("proselyttisme") har vært blant de viktigste grunnene. Ukraina var dessuten kirkelig betent lenge før konflikten i landet ble voldelig. Krigshandlingene de siste årene har ikke gjort saken bedre. Derfor ble mange overrasket da møtet i Havanna kom i stand akkurat i vinter. Men ved å gjøre seg kostbare kunne den russiske kirkeledelsen også legge mange av premissene for møtet. 

Kanoniske normer og truende sekularisme

Uttalelsen som de to underskrev, men som med sine 30 avsnitt åpenbart var forhandlet fram i detalj på forhånd, viser da også at russerne fikk mye igjen. De to kirkelederne oppfordrer for eksempel ukrainske kristne til å «arbeide for sosial harmoni, avstå fra å ta del i konfrontasjonene og til ikke å støtte videre utvikling av konflikten». Uenighet dem imellom bør «løses gjennom eksisterende kanoniske normer». Blekket var knapt tørt før uenighet om hvordan dette var å forstå kom for dagen. Katolske ledere i Ukraina opplevde, med god grunn, at ordene hadde brodd mot dem og gjorde den vestlig orienterte kirkens situasjon vanskeligere. «Kanoniske normer» leder tankene til ortodokse forestillinger om at kirkene har hver sine «kanoniske territorier» som andre kirker skal holde seg unna. Etter noen dager måtte paven beklage ordbruken. Kirills nestkommanderende, metropolitt Hilarion, som selv deltok på møtet, benyttet for sin del et intervju til å gi til beste et annet syn på de samme ukrainske katolikkene: «Retorikken deres er aggressiv, fiendtlig, frekk og står i skarp kontrast til innholdet i uttalelsen [fra Havanna].»

I et annet punkt i uttalelsen er det tale om en framvoksende sekularisme som truer kristne interesser: «Det skjer en innskrenkning av kristnes rettigheter, om ikke direkte diskriminering, når visse politiske krefter, styrt av en ofte svært aggressiv sekularistisk ideologi, søker å henvise dem til ytterkanten av den offentlige sfæren.» Både tematikken og ordbruken er lett gjenkjennelig fra måten den russiske kirkeledelsen igjen og igjen har uttalt seg om Europarådets og FNs arbeid for menneskerettigheter som uttrykk for «militant sekularisme» som undergraver «tradisjonelle verdier». 

I etterpåklokskapens lys

At pave Frans ikke var helt komfortabel med ordbruken ble klart allerede på flyet videre fra Cuba til Mexico. I en kort samtale med journalister nedtonet han betydningen: «Så undertegnet vi uttalelsen som dere nå har i hendene: Det vil være mange tolkninger, mange... Det er ikke en politisk eller sosiologisk uttalelse. Det er en pastoral uttalelse. Også når den snakker om sekularisme og spesifikke temaer, biogenetisk manipulasjon og alle disse tingene. Det er pastoralt.» Frans' fingeravtrykk finner vi trolig tydeligere i de avsnittene som handler om flyktninger, sosial rettferdighet og miljøet.

Men tross sin ydmyke framtoning er heller ikke pave Frans noen liberaler i spørsmål knyttet til såkalte «tradisjonelle verdier». De to kirkelederne fant sammen i advarsler mot prevensjon (som er en viktigere sak for Den katolske kirke enn de ortodokse), abort og aktiv dødshjelp. De har også -- ikke overraskende -- viet et avsnitt til det heterofile ekteskapet som overlegent alle andre samlivsformer. Ordbruken er gjenkjennelig fra russisk-ortodokse uttalelser, men interessen er sammenfallende.

«Value politics»-prosjektet dokumenterer blant annet hvordan konservative religiøse krefter bygger allianser rundt disse temaene i FN-systemet. Grupper som knapt kunne snakke sammen for noen tiår siden, er i ferd med å bli nære allierte. I tillegg til samarbeid med Den katolske kirke etablerer Den russisk-ortodokse kirke kontakt med konservative protestantiske grupper for eksempel i USA i kamp mot abort og homofili, og med jødiske grupper med liknende agendaer. Det mest spennende er hvilket rom det kan være for konservative muslimer i disse alliansene. På det punktet er signalene tvetydige. På den ene siden frykter russiske kirkeledere islamsk ekspensjon i Europa og militant islamisme i Midtøsten. På den annen side har vi sett tegn på allianser også over denne historiske kløften for eksempel da Russland samarbeidet med Organisasjonen for Islamsk Samarbeid (OIC) om en serie resolusjoner i FNs menneskerettighetsråd som skulle beskytte religioner mot nedsettende kritikk. 

Tvetydig bilde

Omfavnelsen i Havanna er et tegn på at gamle barrièrer brytes ned, men den varsler også at nye, konservative fronter bygges opp. For dem som kjemper for kvinners og homofiles rettigheter kan det være en dårlig nyhet. Men bildet er tvetydig. Allianser bygges av dem som ikke stoler på egen styrke. I øyeblikket er Den russiske-ortodokse kirke overlegen på hjemmebane, men måten den omtaler sekularismens frammarsj ellers i Europa tyder ikke på at den er sikker på sin egen posisjon. Under pave Benedikt XVI sto kampen mot sekularisering og for tradisjonelle verdier høyt på Vatikanets dagsorden. Det er ikke sikkert at Frans er en like trofast alliert for Kirill som den forrige paven kunne vært. De konservative sakene er ikke hjertesaker for ham. Fra Havanna reiste Frans direkte til Mexico. Der sto migrantenes situasjon på dagsordenen. Trolig omfavnet han «brødre» og «søstre» blant dem med minst samme entusiasme som den han møtte Kirill med.

Detter er en bearbeidet versjon av teksten "To menn i Havanna: En konservativ religiøs allianse" som først ble publisert på Religion: Going Public 13.4.2016. Denne versjonen er også publisert i Aftenposten Viten.