Den som ler (aller) sist…

«Salige er dere som nå gråter, dere skal le!»  - Lukas 6,21 

Ideene om den nært forestående apokalypsen, populært forstått som verdens ende, er blant de mest vitale og kulturelt produktive forestillingene vi fortsatt har med oss fra de tre religionene jødedom, kristendom og islam. Det er bare å skrolle gjennom nyhetene, sjekke værmeldinga på Yr.no, eller gå på kino med de håpefulle – apokalypsen den er der, og den er der snart.

I 1947 etablerte en gruppe forskere den såkalte «Dommedagsklokka» for å visualisere faren for en verdensomspennende katastrofe på en måte som skulle være forståelig for folk flest.  I utgangspunktet var det faren for atomkrig klokka skulle vise, men siden den gang har flere andre farer med tilstrekkelig potensiale blitt lagt til, slik som teknologiske, biologiske og økologiske katastrofer. Klokka har ved flere anledninger blitt stilt fram og tilbake av nobelprisvinnende akademikere i tråd med deres vurdering av verdens tilstand. I januar 2017 valgte de å stille dommedagsklokka et halvt minutt fram, som en reaksjon på den vandrende katastrofen som nå befolker et hvitt hus et sted der borte ved verdens ende – en ende som ifølge klokka aldri har vært nærmere. Klokka er nå 23:58. Det er to minutter igjen til midnatt.

Forestillingen om at verden på ett eller annet tidspunkt kommer til å ende er felles tankegods i jødedom, kristendom og islam – arvet, delt, og stadig fornyet. Grunnstrukturen i mylderet av forestillinger er denne: En dag vil menneskenes verden bli tilintetgjort. Med god hjelp av en Messias-figur, skal Gud samle alle mennesker – også de som er døde (det ordnes ved at de døde gjenoppstår) – for å dømme dem. De rettskafne oppnår evig fryd, mens de som ikke har klart å oppføre seg, blir dømt til ødeleggelse. Det som har gjort dette scenariet ekstra ubehagelig, og derfor også kulturelt produktivt, er at ingen helt vet når dette skal skje. Men, frykt ikke! De tre religionene har alle som én utviklet en serie med tegn som vil vise når dommedag nærmer seg. Summen av disse tegnene indikerer at verden har kommet inn i sin siste fase, endetiden. Tegnene vil være tydelige å lese – vel å merke for den som har kunnskapen til å lese dem.

Endetiden kan gjenkjennes ved ett, samlende tegn: Verden står på hodet! Verden har faktisk gått aldeles av skaftet! Alt det som den skulle være, er snudd opp ned. Kaoset som oppstår er for det første kosmisk: Solen står opp i vest og stjernene skinner ikke lenger. Naturen blir også snudd på hodet: Fruktbar jord blir til ørken, og der det skulle vært kaldt, er det varmt. Kaoset er dessuten sosialt: Kvinner taler i forsamlingen, de framstår som nakne selv om de faktisk er påkledd, mye vin vil bli konsumert, og seksuell umoral skal dominere. Sist men ikke minst, så er kaoset politisk: Vi skal høre om krig og uro fra alle verdens hjørner, den vise skal ledes av den dumme, og en løgner skal ta makten.

En trenger bare å kaste et raskt blikk på denne rekken av tegn for å forstå hvorfor endetidsprofetiene lever i beste velgående. Med dagens medietilfang er det slett ikke vanskelig å høre om krig og uro fra en hel verden, og på Twitter beviser Den Dumme daglig at en løgner har tatt makten. Det er så lett å se tegnene i tiden og så nærliggende å tenke at verden står på hodet, i en tid der verdens mektigste mann med fordel og gjentatte ganger framstilles som et bleiebarn.

Styrken i endetidsforventningene har alltid gått i bølger, og det har antallet endetidsprofetier også. I noen tilfeller er spådommene beinharde og militante, andre ganger smurt tynt utover kulturen som et ferniss. Noen ganger er enden lokal og periodisk, noen ganger verdensomspennende og absolutt. Apokalypsen sniker seg dessuten inn i ulike kulturelle felt. I vår tid kjenner vi den kanskje spesielt i politikken, i nyhetsmedia og i forskningsformidling (for eksempel, i klimaforskning, robotteknologi og terrorforskning). Sist men ikke minst finner vi apokalypsen velrepresentert i populærkulturen. Verden vil underholdes, selv når den går under. Vi vil være blant de salige som ler sist – aller sist!  Apokalypsen er ikke bare en av de mest ubehagelige og seiglivede forestillingene religionene har å by på, det er faktisk også en av de mest underholdende. Jeg tipper at de fleste lett kan komme på minst ett dusin amerikanske katastrofefilmer: «Apocalypse Now!», «The Day After Tomorrow», «2012», eller «Noah». Dommedag og den såkalte «bortrykkelsen» er også tema i flere populære serier, som for eksempel HBO-aktuelle «The Leftovers». Vi skal i hvert fall ikke kjede oss når det smeller! Det skal for Guds skyld ikke barna heller – det er bare å gi dem iPaden før det er for seint! Så langt har fem «Ice Age»-filmer innviet barna våre i de fleste måtene verden kan gå under på: Global oppvarming og smeltevann, utrydding, jordskjelv og kontinentaldrift, samt asteroider og planeter. Vi nordmenn har til og med fått vår helt egen dommedagskomedie, «Mennesker i solen» (2011). Hvem kan vel motstå en film som lar det regne blod og gresshopper over Ingar Helge Gimle mens han slikker sol – og Kjersti Holmens tær – på en campingplass et sted på svenskekysten?

Det er egentlig ikke så rart at apokalypsen egner seg som underholdning. Det er tvert imot gode grunner til dette. For det første: For en grafikk! For noen spesialeffekter! I «Mennesker i solen» tilbys vi ild, vann, jordskjelv, meteorregn, og blodregn.  I atter andre filmen daler engler ned i skjul, og døde mennesker står opp fra jorden. Demoner, monstre og selveste Antikrist kommer ut av skogen, og han gir seg ikke før han kastes i ildpytten av den ultimate helten, selveste Messias. I en tid der visuelle medier dominerer, må apokalypsen regnes som en gullgruve.

For det andre: Kjenn på de følelsene! Hva egner seg vel bedre som bakteppe for de virkelig store følelsene enn verdens ende! Det er da du kjenner på hva som egentlig betyr noe; barna, familien, ulven i Hedmark, vennskapet, kjærligheten – i amerikanske filmer typisk nok iblandet en god dose konservativ seksualmoral.

For det tredje: Samfunnskritikken - smak på den! I «Mennesker i solen» går verden under fordi de ferierende nordmennene på svenskekysten er egoistiske og sneversynte – det passer rett og slett uhyre dårlig at verden går under når en endelig har ferie. I barnefilmene går verden under fordi barna ikke har brettet nok melkekartonger. Klimakrisen har lagt sin klamme hånd over iPaden. Da jeg var barn, var det atombomben som skulle ordne det, og atombomben var først og fremst på Dagsrevyen. For mine barn siver endetidsfølelsen inn gjennom alle kanaler og i alle hverdagslivets miljøvennlige, økologiske, kortreiste, og høymoralske trivialiteter. For øvrig så holder jeg nå igjen en knapp på atombomben. Rettere sagt, jeg trenger ikke holde på noen knapp. Det hviler allerede en finger, eller kanskje vi skal si «en liten hånd» («a small hand») på den knappen. Og vi har to minutter på oss før det smeller.

Posten bygger på et innlegg til Le eller Dø - verdens første arrangement om humor, frykt og religion på norsk.