Nye medier, gamle idealer

Medieidealer

Er sosiale medier en åpen arena der ulike interesser, ideologier, og religioner kan møtes og bryne seg mot hverandre? Er sosiale medier mer presise enn tradisjonelle meningsmålinger når man skal lodde stemningen i et helt folk? Fremveksten av sosiale medier som en ny offentlighet har spennende paralleller til fremveksten av en papirbasert offentlighet i 1800-tallets England. Kan historikernes analyser av denne hjelpe oss å forstå vår egen tids medierevolusjon?  

Medierevolusjon  

1800-tallets England var vitne til en medierevolusjon med flere paralleller til vår egen tid. Avisene gikk fra å være små lokale (og uregelmessige) pamfletter til å bli regionale, nasjonale og globale massemedier; innovasjon innen trykke- og distribusjonsteknologi (inkludert telegrafnettet fra midten av århundret) brakte billigere nyheter fra koloniene til metropolen så vel som distriktene; og endringer i beskatningen på trykte publikasjoner gjorde at samfunnskritiske utgivere nøt større legitimitet. Redaktørene måtte forholde seg til en markedslogikk der reklameinntekter og lesernes etterspørsel ble mer avgjørende.  

Religiøse overtoner  

Idéhistorikeren William  D. Rubenstein har påpekt at en uforholdsmessig stor del av viktorianske offentlige debatter dreide seg om religion. Mens religiøse grupper riktignok var skeptiske og diskuterte hvorvidt man kunne lese avisen på søndager, forsøkte de også å mobilisere "skrivende soldater" som kunne engasjere seg i dagens offentlige debatter. "Det engelske legfolkets våpen er bønnen og pennen", skrev J. Hannon i 1908. I 1892 beskrev den radikale journalisten og redaktøren Henry W. Massingham offentligheten som en "nøytral grunn der troende og ikke-troende kan møtes" – antagelig da for å sloss.  

Også beskrivelser av offentligheten som sådan kunne ta religiøse overtoner. En av Englands mest profilerte avisredaktøre William T. Stead, hevdet at nyhetsavisen hadde erstattet bibelen som kilde til moralsk og intellektuell oppbyggelse. Men dette ble ikke nødvendigvis sett som dårlige nyheter blant religiøse aktører. Allerede i 1845 oppmuntret den irske dommeren John Hastings Otway sine unge tilhørere ved YMCA i Dublin til å være stolte over sin engelske arv. Den samme engelske "folkemeningen" som hadde ligget bak den engelske reformasjonen ble nå manifestert selv i dagens ufullkomne aviser og tidsskrifter. Om han ikke satte likhetstegn mellom "folkemeningen" og Guds vilje, så var det ingen tvil om at førstnevnte hadde "vokst frem med [Guds] tillatelse, og ble ledet til å utføre hans vilje". Enkelte beskrev de (den gang) nye mediene som en "manifestasjon av vårt kollektive selv", en mystisk vital kraft man burde "kaste seg selv inn i [...] ikke for å bli ledet eller påvirket, men for å oppdage vårt sanne jeg."  

Disse religiøse responsene kan bidra til å tydeliggjøre en indre spenning i periodens diskusjoner om medienes samfunnsrolle. Historiker Mark Hampton (Visions of the Press, 2004) beskriver det som to motstridende idealer: opplysningsidealet og representasjonsidealet.  

Opplysningsidealet  

Fra omtrent 1830 var opplysningsidealet dominerende i britisk offentlighet. På den ene siden så man de nye mediene som en felles arena der ideer kunne brynes mot hverandre, for på den måten å legge til rette for politisk utvikling og fremskritt. Her er det ideene som gjelder, og fremfor alt de gode og sanne av disse. Mediene ble sett som et middel for å oppdra den enkelte leser – særlig om han (sic) tilhørte en lavere klasse. Her gjaldt det å fremholde tradisjonens gode og sanne prinsipper slik at den enkelte leser kunne være mer opplyst når han la fra seg avisen enn han hadde vært da han tok den opp. Dette var tiden for de store selvhjelpsprosjektene, og en utbredt oppfatning var at en leser med de rette ideene om seg selv og samfunnet ville bidra til å forbedre begge. For religiøse aktører var mediene altså å regne som en mulighet til å nå ut med sitt budskap, og opplyse, veilede, og forsøke å overbevise.  

Opplysning er også oppdragelse. Opplysningsidealet forutsetter nemlig at leseren vil akseptere de opplyste ideene så sant han forstår dem; i en ‘fair’ brytning mellom ideer, mente man, ville de gode og sanne vinne frem til slutt. Dessuten, som John Stuart Mill blant annet anførte, ville en pågående diskusjon hindre at man fastholdt sannheter bare av gammel vane, men heller stadig måtte velge det beste i lys av diskusjonen. Dette innebærer at leserne må oppmuntres til å lese mer enn én avis, og gjerne aviser med svært forskjellige perspektiver. Leseren skal oppdras til å gjøre bevisste og gode valg basert på bred tilgang på informasjon og frihet til å gjøre seg opp den rette mening. Medienes funksjon var både å istandsette velgerne til å bære ansvaret stemmeretten medførte, og å sørge for at for radikale ideer ble luket ut før de fikk slå ordentlig rot.  

Representasjonsidealet  

Representasjonsidealet gjorde seg mer gjeldende mot slutten av århundret, og sammenfalt med det som i samtiden ble kalt ny-journalistikken, profesjonalisering av journalistrollen, økt konsentrasjon av medieeierskap, og redaktørenes økende overbevisning om at det var forskjell på den utdannede elitens og ‘folk flests’ interesser. Her ble mediene sett som et mer representativt og autentisk uttrykk for ‘folkeviljen’ enn parlamentet. Deres oppgave er ikke å utdanne den enkelte leser i hva som er den rette og sanne mening, men å være massens kollektive stemme overfor de politiske elitene.  

Ifølge representasjonsidealet eksisterer denne "folkemeningen" allerede som et slags gitt sosialt faktum. Den individuelle leser er blitt borte i massen, som er avsender heller enn mottaker – og som trenger mediene for å komme klart til uttrykk overfor makten. Som sagt, om folkemeningen som ble mediert gjennom avissidene ikke var Guds vilje, så var det ikke langt unna. Nevnte redaktør Stead sa rett ut at “en avis skal speile det stadig skiftende livet i lokalsamfunnet, og dermed representere dette samfunnet bedre enn noen folkevalgt politiker kan.” En av hans meningsfeller i det sen-viktorianske kommentariatet, akademikeren Frank Taylor, skrev at “en redaktørs oppgave er å gi en klar språklig form til følelsene blant personer som er for late, for opptatt eller for dumme til å gjøre det selv.”  

Spenningen fortsetter  

Den offentlige sfæren som vokste frem på attenhundretallet var preget av en dialektikk mellom disse to idealene, mener Hampton. I vår egen tid finner vi dem begge både i de ”tradisjonelle” mediene og i de nye sosiale mediene. Representasjonsidealet viser seg for eksempel når folkevalgte politikere peker på dagens tabloidoverskrifter i Stortingets spørretime som et uttrykk for hva “folk flest” er opptatt av. Forskere diskuterer hvorvidt sosiale medier er mer presise enn tradisjonelle meningsmålinger når man skal lodde den politiske stemningen i et folk. Meningsmålingene gav feil inntrykk før både Brexit og Trumps valgseier; i ettertid kan se ut som sosiale medier gir mer pålitelige indikasjoner på hva folkemeningen faktisk er. Dette er representasjonsidealet.  

Opplysningsidealet kommer til uttrykk når middels venstrevridde The Guardian i kjølvannet av Trumps valgseier publiserer en liste med høyrevridde nyhetsformidlere de anbefaler leserne sine å besøke jevnlig for å få et mer balansert perspektiv enn avisen selv ser seg i stand til å tilby. Man holder altså frem de sosiale mediene som et verktøy der man kan drive opplysningsarbeid, eller påvirke potensielle velgere, og altså forme de meningene mediene (ifølge det andre idealet) kun er et utrykk for. Fra dette perspektivet gir det mening å oppfordre folk til å lese et bredt utvalg av nyhetskilder for å kunne danne seg en uavhengig, rasjonell og velfundert mening (samtidig som det ligger visse føringer for hva denne meningen bør være).  

Denne spenningen mellom motstridende idealer er med andre ord ikke ny. Vi må ikke forestille oss at den oppsto sammen med fremveksten av de nye sosiale mediene. Den har preget diskusjonene om hva moderne medier er og bør være, helt siden disse begynte å gjøre seg gjeldende for to hundre år siden.