Facebook som ekkokammer? Kampen om religionens plass i Norge

I november 2013 fikk Siv Kristin Sællmann beskjed om at bruk av kors var et brudd på nøytralitetsprinsippet for NRKs nyhetsankere. Praksisen ble ikke funnet lovstridig mht. diskrimineringsloven.

Korssaken vekket et stort engasjement i norske medier og blant norske mediebrukere. Noen av de som var mest opprørte over korssaken fant veien til Facebookgruppen: Ja til å bære korset hvor og når jeg vil. Gruppen ble startet av (og blir administrert av) den svært engasjerte ildsjelen Dag Sandslett som ble opprørt over det han anså som ’korsnekt’. Facebooksiden fikk godt over 100 000 ’likes’ på kort tid. Visuelt preges siden av mange bilder av korsanheng, korstatoveringer samt fremstillinger av Jesus på korset. 

I selve kommentarene finner vi en rekke emojis, utropstegn, capslock og tekster skrevet i affekt både med og uten stavefeil.

Ja til å bære korset hvor og når jeg vil har vært preget av både høy temperatur og høy aktivitet. Jeg har vært observatør i gruppa og har forska på gruppedynamikken og hvordan konflikter skapes, forvrenges, intensiveres og dempes. Her oppsummerer jeg et par av forskningsfunnene fra studien.

På hver sin planet?

Mens det til tider kan se ut som alle snakker forbi eller over hverandre, snarere enn til hverandre, må vi ikke glemme at den interne dynamikken i en Facebookgruppe som Ja til å bære korset hvor og når jeg vil blir til nettopp på grunn av interaksjonene mellom ulike aktører i gruppa. Det er derfor viktig å følge med på hvem som snakker til hvem og vie oppmerksomhet til hvordan ulike budskap formidles. En del forskere bruker metaforen ’performing conflict’ for å illustrere at det finnes et performativt aspekt ved det å ta del i og si sin mening om betente konflikter. Mitt forsøk på norsk oversettelse er: fremføring av konflikt. Det klinger muligens mindre poetisk men det gir en viktig pekepinn på at konflikt fremføres for noen. Det kommer tydelig fram i mitt studie, at ulike aktører fremfører for spesifikke eller forestilte publikum.

Jeg har identifisert 5 ulike grupper  som er aktive på Facebooksiden. Disse gruppene er mine analytiske konstruksjoner og peker på tendenser i materialet jeg har analysert. Gruppene har ulike særtrekk, men det er ofte glidende overganger mellom kategoriene. De er:

1. Konservative kristne:  Stor gruppe som jevnt over snakker mye mer om personlig tro og korsets betydning for dem på et personlig plan, enn andre. Det er også blant de konservative kristne man finner historier om korssmykker av emosjonell verdi som har gått i arv over generasjoner. Det er ofte (men ikke alltid) større grad av gudfryktig språk. Det er ofte (men ikke alltid) mindre grad av banning. De snakker mye om å bevare kristendommen og den kristne kulturarven. De er redde for at korset er blitt forbudt i Norge og er opptatt av at kristendommen ikke skal utslettes for evig og alltid.

2. Nasjonalister: Stor gruppe som er mer opptatt av Norge, norskhet, og ’norsk kulturarv’ enn de er av kristendom. De sier ofte eksplisitt at de ikke er troende. Nasjonalistene bryr seg i grunn om kristendom mest fordi den er ’norsk’. Et annet særtrekk ved denne gruppen er at de banner en del og at de slettes ikke kvier seg for å by på personangrep eller nedlatende gruppekarakteristikker. 

3. Humanister: Liten gruppe der den harde kjernen består av en håndfull kvinner som gjør en usedvanlig stor innsats for å dempe konfliktnivået, forsone folk og faktasjekke påstander. Humanistene består både av troende kristne og sekulære, som sammen prøver å bygge broer og fronte nestekjærlighet som en verdi som burde tildeles alle uavhengig av religion eller etnisitet.

4. Hardbarka sekularister: Mindre gruppe som lett mister besinnelsen i sin iver etter å drive antirasistisk kamp overfor nasjonalistene i sær. Personangrep og stygge gloser forekommer relativt ofte.

5. Standhaftige ateister:  Liten gruppe av (nesten utelukkende) menn som er veldig antireligion, selv om dette befester seg mest i form av antikristendom. De tyr ofte til personangrep og gruppeangrep og synes i grunn alle som tror på gud er noen nek. Ateistene fremfører konflikten for de konservativt kristne, og ser ut til å ha stor glede av å helle masse bensin på bålet.

Ikke bare et ekkokammer

Det er særlig to fortellinger som alle i Facebookgruppen må forholde seg til – enten ved å protestere eller utrykke støtte. De to fortellingene fortelles av henholdsvis de konservativt kristne og nasjonalistene, som også er de som det er flest av.

Fortellingen til de konservative kristnes dreier seg i hovedsak om frykten for at kristendommen skal utslettes. Det er særlig humanetikere og ateister som anklages for å true kristendommen og den ’kristne kulturarven’, men også muslimer og innvandrere ilegges en del av skylden for at kristendommen angivelig er truet. Kristne oppfordres til å i kle seg korset og bidra til å øke synligheten av kristendommen i det offentlige rom.  

Nasjonalistenes fortelling har et større fokus på at det er Norge og ’norsk kulturarv’ som trues. I denne fremstillingen får muslimer og innvandrere en stor del av skylda. De anklages for å ta over Norge. Men, i denne fortellingen gjøres politikere, og særlig sosialister til medskyldige. De anklages for å gi bort landet til innvandrere. Nasjonalistene mener at det haster med å beskytte landet og bruker ofte uttrykk som ’våkn opp!’

Disse to fortellingen gjenfortelles i ulike varianter om og om igjen i Facebookgruppen, men det er ikke alle som biter på. Fortellingene forblir ikke uimotsagt. De iherdige sekularistene og de hardbarka ateistene protester vilt og hemningsløst på de konservative kristnes og nasjonalistenes budskap, mens humanistene gjør motstand på mer sindig vis. Det er allikevel viktig å påpeke at for nasjonalistene blir kristendom en kulturelltilhørighet snarere en et religiøst fellesskap. De er mer opptatt av tilhørighet enn tro. Men for de konservative kristne fortoner dette seg annerledes, de er opptatt av både tro og tilhørighet. Det er med andre ord en sterk tendens til å ’nasjonalisere kristendommen’ dvs. fremheve kristendommen som en kulturell tilhørighet. Samtidig finnes det kristne i Facebookgruppa (både i kategorien humanister og konservative kristne) som finner den mest vokaliserte formen for tilhørighet uforenlig med deres forståelse av kristendommens budskap om nestekjærlighet. De er opptatt av å vise at man kan både elske sin neste uavhengig av deres trosretning og hudfarge, og være kristen. I grunn forutsetter det ene det andre - etter deres syn.

Av denne grunn gir det liten mening å snakke om et rent ekkokammer, selv om noen budskap runger høyere enn andre.

Korset og andre emosjonelle triggere

Det er snart 5 år siden Ja til å bære korset hvor og når jeg vil ble opprettet i protest mot korssaken–men siden eksisterer fortsatt. Hvordan har det seg at en såpass spissa Facebookside får så lang levetid? Jeg tror nøkkelen ligger i den emosjonelle fremføringen av konflikt og hyppig bruk av emosjonelle triggere. Så lenger man lar seg engasjere følelsesmessig, så klarer man å holde liv i debatt, og så lenge man klarer å koble seg på andre debatter og konflikter med triggertema, slik som innvandring, skapes det en kontinuerlig interesse for å debattere. Og, så lenge det refereres til emosjonelle triggere som er knyttet til folks selvforståelse og identitet vil emosjonell fremføring av konflikt vedvare. Et eksempel på dette, er hvordan korset omtales. For de hardbarka ateistene er korset et symbol på korstog, blodig kamp og tvangsignoranse. For de konservativt kristne, er korset et symbol på kjærlighet, fredelighet, og dyp tro. Når disse to diametralt motsatte og emosjonelt triggende fremføringene av korsets betydning møtes blir det full kræsj, og enda sterkere følelser settes i sving.